Det er advent. Ungene var i går kveld veldig glade fordi de var overbevist om at det var jul i morgen (altså i dag), og mine forsøk på å forklare ble ikke akseptert. De godtok å gå i barnehagen i morges etter kalenderåpningen, da. Også får vi lære ved erfaring, forskjellen på advent og jul. Når jeg tenker meg om, så illustrerer de den perfekt. Vente, vente, vente. Smartingene mine.
Kalenderen, ja. Jeg har vært så oppesen, kjøpte Playmobilkalendere for over en måned siden, i år skulle det bli så bra! Tok dem fram for å henge opp i går rett før jeg for en gangs skyld skulle gå og legge meg tidlig. Jadda. 8314 løse deler montert og tre-fire timer senere krøp jeg opp i loppekassa. Uansett, det ble suksess, med egne hyller i bokhyllene til stashet (de tar jammen meg plassen sin, de kalendersakene), kaptein Sabeltannbrøling hele mårran, breakdance og klementinskall utover hele stua. I dag skal vi lage karameller etter Bamboosas oppskrift, som vi egentlig skulle lage i helga, men da hadde vi besøk av Onkel Noro Virus. Og Norokarameller vil vi ikke ha.
Anywhoooos, jeg pepres med adventskalendere på epost, mobiltelefon og gjennom innstikk i Adreffeafifen, og nettet er fullt av dem. Jeg ser dem og høyner med Achmed the Dead Terrorists Jingle bombs.
(…) valget mellom makramé og nupereller er så utrolig vanskelig, ja nærmest et deus ex machina. -The Cryptic
Nupereller vs makramé – hva er best?
Dette er en ekstremt viktig og komplisert debatt, og det var jaggu på tide at noen tok opp tråden. Tok opp tråden, tok dere den, eller? Hoho, den var saftig, Organa! *klaskele*
Tråden ble altså tatt opp på et svært seriøst diskusjonsforum jeg vier noe av min dyrebare tid til. Vi har diskutert heftig fram og tilbake, og jeg føler at det er viktig at dette bringes ut på Bloggbøgda også. Jeg regner med jeg starter store bølger nå, men jeg er klar til å møte konsekvensene.
Fra spøk til revolver. Rent personlig bringer de to teknikkene fram mange følelser.
Makramé.
Ordet alene gir meg en frisk duft av leirbål og egengravd latrine. Telt, kano, morse. Jeg lærte meg knuteknyting da jeg var ivrig speider. Dobbel halvstikk, renneløkke, pålestikk, kortspleis, flaggstikk, Albright-knuten, flamsk knop, Worldfair-knuten, halvstikk, åttetallsknop, blåknute, dobbel halvstikk om egen part/med rundtørn, leseilstikk, tømmerstikk, slippestikk, nakkestikk, trompetstikk, slipsknute, båtmannsknop, kryssholtfeste, you name it. Var det en knute som kunne knytes, knøt jeg den.
Etterhvert som jeg ble eldre, jeg tror nok jeg må ha rundet den solide alderen av en 8-9 år på den tiden, ble horisonten utvidet ved at jeg møtte en gammel sjømann som het Knut. Han hadde reist land og strand med store skip hele livet, og kunne fortelle mang en spennende historie fra verdenshavene. Spesielt likte jeg beretningene fra da han seilte med bark til Syria, hvor han hadde funnet sin kone og mange barn. Tenk, 14 barn og makramé tok han med hjem til Norge. Ja, dere leste riktig, makramé. Og det overleverte han til meg som sin gave til verden, sa han, han så at jeg var en som kom til å utrette store ting allerede da.
Jeg ble hekta såklart. En gryteklut ble raskt til et gulvteppe, og jule- og bursdagsgaver var sikret i flere år framover.
Så ble jeg forført av Djevelen og begynte med håndball. Makaméen ble lagt på hylla. Et sorgens kapittel.
Mange tunge år kom og gikk uten en eneste knute.
Men så nærmet russetiden seg, og jeg ble nødt til å tenke på tidsriktig dekor til russedressen. Min oldemor har alltid vært mitt moteforbilde, og plutselig fikk jeg mot til å spørre henne om hvordan hun fikk til å se så fresh ut hele tiden.
Oldemor:
Dere kan kanskje gjette dere til svaret? Alle i kor nå;
Nupereller!
Så jeg begynte å knyte meg igjen. Men denne gangen var det altså knuter rundt en tråd som var tingen, framfor båtsmannsknop, kjerringknop og variasjoner med halvstikk, som jo er de vanligste i makramékunsten. Jeg klarer jo ikke å holde igjen, det har jeg aldri gjort, så det endte opp med at jeg slo hele russeutstyret mitt av nupereller: dress, lue, bambuspinne med sløyfe, 2000 russekort, ølflaskevarmer, lommebok, sigarettetui osv. En liten hette til russebilen lagde jeg også, slik at denne ikke skulle bli så fordømt skitten av en eventuell regnskur på kvelds- og nattestid når denne sto parkert. Trenger jeg nevne russeknuter?
Jeg ble viden kjent, såklart, og jeg var bare en tynn rød tråd fra å bli intervjuet i nuperells of the world, faktisk, men jeg hadde glemt å lade mobiltelefonen. Bummer.
Da mistet jeg på en måte gnisten. Og siden har jeg hatt en mental sperre mot å ta opp tråden igjen. En fysisk også kanskje, jeg la jo veldig på meg da jeg la bort all denne aktiviteten, og fingrene mine er ikke det de engang var. Jeg klarer ikke lenger å bruke et tastatur på “normal” måte engang, men er henvist til å bruke tunge og nese når jeg skriver. Litt tungvint i grunn, men jeg ser lyst på livet.
Anywhos. Svaret på hva som er best av disse to fantastiske teknikkene er altså umulig for meg å ta standpunkt til. Begge har gitt meg så uendelig meget, så det blir et Sophies choice for meg. Jeg velger ikke før jeg har kniven på strupen.
Vintage flasker dekorert med vakker makramé i hamp, ekstremt i tiden!
Bomullsskjorte med nupereller (fra Husfliden, jeg hadde dessverre ikke fotografiapparatus på den tiden jeg drev med dette.)
Flere nupereller.
En sånn lagde jeg faktisk, og det er helt sant.
Aktuelle knuter:
1. Start på en kortspleis. 2. Endestopp- eller fallrepsknop. 3. Kjerringknute. 4. Uferdig- og 5. Hel Matthew Walker-knop. 6. Spleis? 7. Tyrkerknop på logg- eller loddline. 8. Enkel knute og 8-tallsknute. 9 . Båtsmannsknop. 10. To halvstikk til båtfortøyning.
Makraméknuter:
Meryl Streep som Sohie foretar et grusomt valg. Har du ikke sett filmen, se den. Det er altså Sophies choicefra 1982.
Brødene er ferdige. De lukter og ser ganske bra ut, men jeg må nok bruke de større formene neste gang, deigen rant over kantene, derfor den noe uvanlige formen på dem. Hehe.
Det som rant over, er spist, og jeg kan rapportere at både voksne og barn likte.
Den store dagen er her, feiebilen kommer endelig til gata mi, så nå kan ingen nekte på at våren er her! Jeg er inspirert, og har hengt ut ekle matter for å vaske gulvet skikkelig for en gangs skyld. Mens jeg venter på at ånden skal komme over meg igjen (den forsvant da jeg var ute og hengte opp mattene), kan jeg lage en to-do-list.
1. Sende inn permisjonssøknad til instituttet for de semestrene jeg har vært uvirksom.
2. Fylle ut selvangivelsen og sende inn.
3. Gå med hentelappen på Posten.
4. Dra med returgreier til IKEA.
5. Finne på noe å gjøre i morgen kveld (Cracked Actor sier jeg ikke får være med på landsmøtefesten til Høyre, eller, jeg må betale, og det gidder jeg da ikke).
6. Ringe NAV og mase om diverse ting.
7. Ringe forsikringsselskapet og mase om at de må gjøre ferdig det helsikes kjøkkengulvet.
8. Ømm… Lage middag?
Det morsomste nettavisene har å by på i dag som jeg ser det, er nyheten om ballongpresten som er savnet. Iført termodrakt, fallskjerm og hjelm la han ut på rekordforsøk med heliumballonger og oppblåsbar stol for å skaffe penger til en åndelig rasteplass for trailersjåfører. Siden har ingen sett ham, sånn ca. Gærningen.
Det er nesten like morsomt som den sjalu astronauten som kjørte 1500 kilometer fra Houston til Orlando iført forkledning og bleie for å unngå plagsomme tissepauser. Det er godt mennesket er utstyrt med fantasi, men noen burde kanskje bli medisinert mot rastløshet?
LLH vil feste i Oslo rådhus, men får ikke lov av Fabian, så de furter. Da jeg hørte dette på radioen i morges, trodde jeg det gjaldt at de ikke fikk ha seremonier der, blandet sammen med tinghus og sorenskriver og blabla, pollensvimmel og trøtt som jeg var, og tenkte at Fabian var litt teit. Nå synes jeg heller LLH er teite, kan de ikke bare leie seg et lokale som er det vanlige når man vil feire noe? At dette skal ha med homorettigheter forstår jeg ihvertfall ikke. Så lenge det er sånn at man vanligvis ikke leier ut rådhussalen til feiring av politiske avgjørelser, altså.
Ellers da? Last.fm sier topp artistene mine denne uka er Queens of the Stone Age, Timbuktu, Dum Dum Boys og Gatas Parlament. Top artist overall er fortsatt David Bowie. God helg.
Gravplassene fylles opp, folk som bor og dør i byene kan ikke lenger regne med å få sitt siste hvilested i nærmiljøet. Sier Aftenposten. Og blir sitert i diverse andre medier, såklart, akkurat som om det skulle være en nyhet. Jeg skjønner ikke hvordan det kan være det, jeg har jo visst det i årevis, helt siden Meldal kirke brant ned (1981) og vi gikk på ekspedisjoner på branntomten og fikk se doble graver og fikk høre historier om konene til oldefaren til Kristin som jordla dem alle i samme grav, han stablet dem i høyden. Kanskje en overdrivelse (den tredje kona hans overlevde ham), men altså, nytt skjønner jeg ikke det skal være. Men det er det:
- Kommunene er absolutt ikke forberedt på dette. Jeg vet ikke om et eneste sted som har tatt høyde for det behovet som kommer, sier kirkegårdskonsulent Helge Klingberg i Kultur- og kirkedepartementet.
Utrolig pinlig. Men det får være, problemet er løsbart i aller høyeste grad. Kremasjonspress er på bordet. I dag kremeres kun 35% i Norge, andelen i Sverige og Danmark er dobbelt så høy. Jeg har hørt av enkelte at de synes det er ekkelt å tenke på at kroppen deres skal brennes, tenk om de ikke er ordentlig døde og sånn for eksempel. Er det bedre å tenke på at man legges i en treboks og dekkes av et to meter tykt jordlag om man ikke er ordentlig død? Seriøst!
Det er jo ikke sånn at man finner en død person og hiver vedkommende rett i ovnen, vel? Personlig synes jeg det er langt eklere å tenke på at kroppen min skal gå i oppløsning inne i kisten, og jeg skal ikke si hvilke tanker jeg gjør meg om det, det blir for ekkelt. Heldigvis pakker de ikke de døde inn i plast lenger, det er noe av det mest barbariske og ekle jeg kan tenke meg. Hva tenkte man på/med?
En annen innvending er at samlingen rundt graven og seremonien der etter man har vært inne i kirken er av kritisk verdi. Det er en fin ting å stå sammen rundt den døde og sammen føre ham/henne til det siste hvilested, for så å motta kondolanser av de fremmøtte. Jeg har vært i mange slike begravelser, og det er et poeng, det er ikke det samme når kisten senkes i alteret inne i kirken for kremering. Dette kan godt løses ved at legemet kremeres før seremonien, slik at man kan foreta spredning eller urnenedsetting på samme måte som ved “vanlig begravelse”. Jeg tar høyde for at jeg ikke er helt up-to-date på hvordan det gjøres, men jeg tror det vanlige er at man får asken en stund etter bisettelsen, og så setter man ned urnen når det passer.
Punkt 1 er altså økt bruk av kremering.
Punkt 2 er økologiske begravelser. Fra jord er du kommet, til kompost skal du bli; et svensk begravelsesbyrå utviklet for noen år tilbake frysetørring, et miljøvennlig alternativ til både vanlige begravelser (hvor man benytter balsamering) og kremering.
En begravelse hos begravelsesbyrået Promessa Organic går som følger:
For det første fryses den avdøde ned til en temperatur på − 18º C, noe som tar omtrent halvannen uke.
Deretter blir den avdøde fryse-tørret i flytende nitrogen som har en temperatur på − 196° C. Ved en spesiell lydvibrasjon vil restene av den avdøde omdannes til pulver, som føres inn i et vakuumkammer.
Hensikten med vakuumkammeret er å fjerne vannet fra pulveret, og når dette er gjort er personen redusert til et miljøvennlig fint og tørt pulver.
- Den avdøde kan på denne pulver-formen tilbakeføres til det biologiske kretsløpet, ved å minske miljøpåvirkningen på noen av våre viktigste ressurser; vann, jord og luft, sier Susanne Wiigh-Mäsak, biolog og ansvarlig for Promessa Organic.
Dette skjer ved at pulveret legges i en liten kiste laget av maisstivelse, som blir lagt i en grunn grav.
Etter et halvt års tid vil restene av kisten og den avdøde blitt omdannet til kompost, som videre kan gi næring til blomster og nyttevekster, som de pårørende kan plante på begravelsesstedet.
En annen miljøvennlig (antar jeg) metode ble benyttet da Nate og kona hans i Six Feet Under ble jordfestet. Kroppene ble lagt rett i jorda. Nate med striesekk, kona uten (for de som så det, så var omstendighetene spesielle, og forhåpentligvis ikke overførbare til mange andre). Denne metoden ser jeg ikke for meg at så veldig mange kommer til å falle for, det virker nok noe voldsomt og traumatiserende, men jeg tror nok vi kunne blitt vant til det også. Kroppen skal uansett gå i oppløsning, og jeg tenker at jo mindre tid denne prosessen tar, det bedre. Det er plassbesparende, spesielt om kroppen legges i hockeystilling. Graven kan merkes på vanlig måte, eller man kan ha et fellesområde på stedet hvor man kan gå til i ettertid om man ønsker det.
Punkt 3 er økt bruk av fellesområder for blomster og mindre merking av stedet hvor kroppen eller urnen befinner seg. Det er både plassbesparende, og det løser problemet med vanstelte graver samt uenigheter og krangler i slekta om hvem som skal ha ansvar for stedet. Noe jeg har inntrykk av slett ikke er uvanlig.
Nå er det jo ikke alltid enkelt å planlegge og gjennomføre begravelse. Sorgen og fortvilelsen over å ha mistet en kjær kan være mer enn nok, og har man ikke planlagt eller tenkt gjennom på forhånd, er ikke innovativ tenkning noe man kan forvente. Man gjør som “alltid” eller som man får “beskjed om” av begravelsesbyrået. Om de plasskrevende alternativene er de man får vite om/har tilgang til å benytte seg av, er det ikke rart man velger dem. Mange ønsker å spre asken utover et eller annet sted, men det er heller ikke bare-bare. Man må søke Fylkesmannen om tillatelse, som følger Kultur- og kirkedepartementets forståelse av gravferdsloven § 20, som veiledning:
(…) lovens forarbeider åpner for et relativt vidt skjønn fra fylkesmannens side ved at det heter at askespredning som hovedregel bare bør tillates på åpent hav og i høyfjellet.
Spredning i bebygde områder og ved ferskvann er for eksempel ikke lov, og det er jo greit, men det virker så tungvint å vite hvor man kan gjøre det. En rask surferunde på tilfeldig utvalgte begravelsesbyråer åpnet ikke horisonten heller. Mulig man får bedre og mer utfyllende informasjon på konferansesamtalene (det skulle bare mangle), men det kan være greit å ha gjort seg noen tanker før man møter opp og starter samarbeidet.
Jeg håper altså at begravelsesbyråene er modigere enn legene som ikke tør spørre pårørende om organdonasjon, selv om organeieren har donorkort på seg. Jeg tror nok de er det, jeg har trua på dem, men vil likevel oppfordre til bedre hjemmesider med mer og bedre informasjon om muligheter (for variasjon).
Døden er ikke noe vi liker å tenke på, og jeg mener ikke at vi skal gå rundt og tenke på den hele tiden heller, men det kan være greit å gjøre seg noen tanker om hvordan man ønsker å ha begravelser om man en dag blir nødt til å gjennomføre en eller flere. Snakk også gjerne med familie og/eller venner om det, så andre vet hva du tenker. Det kan lette jobben for de som står igjen etter deg, eller din jobb om du må gjøre den for andre.
Uansett: Alle i sorg har min evige medfølelse uansett hva de velger.
I dag har jeg lært om Skyr, som Q-meieriene vurderer å komme med. Jeg har vært på gruppesamtale hos Norstat, og ettersom de ikke sier noe annet, så antar jeg det er greit å prate om det. Ehe.
Det er det de spiser på Island istedet for yoghurt:
Skyr (pronounced skeer) is a remarkable dairy product unique to Iceland. A smooth, rich flavour and creamy thick texture gives all-natural skyr a distinct place of its own on the dairy shelf! Now in fresh-fruit flavours, children and adults all love skyr!
.
Sånne gruppesamtaler pleier ofte å være skikkelig kjedelige, uansett hva man snakker om, det var denne også, men jeg ble sulten. Jeg har så lyst på Skyr! *sikler* Også Q-meieriene da! De fleste klarte å styre entusiasmen for det vi snakket om, helt til vi hørte det.
Majoriteten har bestemt: Tine sucks! Og Skyr vil vi ha!
Se så pen man blir av Skyr også:
Og lykkelig:
Yumyum, give me sum! (Nå håper jeg dette smaker godt altså, for forventningene er skrudd i taket, virker det som.)
Jeg har kanskje en slags ting for vekkerklokker, jeg har ihvertfall skrevet om dem før og før.
Unger trenger også vekkerklokker såklart. Noen trenger dem av samme ekle grunn som de fleste andre gjør, nemlig å få en brutal opprøsking fra drømmeland for å komme seg til det de nå har å komme seg til. Småhutrende, trøtte og av og til kanskje med en uggen småkvalm følelse av at dette er Livet; jeg vil ikke, jeg vil soooove!
Nåja, buhu, de kan få seg en sånn søt gammeldags vekkerklokke fra Sprell til 149 kroner.
Andre unger, eller egentlig foreldrene deres, trenger vekkerklokker av helt motsatt grunn. De står opp så j*vlig tidlig! Vi hører andre foreldre klage over småttiser som står opp tidlig, de skal opp klokka sju, hverdag (det må de) og helg (ikke så greit, mamma og pappa vil sove ut). Enkelte blant oss fnyser av disse, vi har unger som mener dagen starter seinest fem, de kan muligens strekke det til halv seks på en god dag. Vi trenger omvendte vekkerklokker som viser de døgnville ungene våre når de får lov til å stå opp.
Jeg fikk meg en Wake-up light til jul, men jeg fikk aldri bruk for den, ungene stod og reiv i meg lenge før den skulle lulle meg opp fra søvnen med idyllisk fuglekvitter og en langsom og varm soloppgang. Så jeg satte den inn på rommet deres istedet, med grundige instruksjoner om at det ikke var Dagen før lyset kom på. Det har gått litt opp og ned, kan man si, det gikk ikke lang tid før de kom inn og lurte på når lyset skulle komme på, så det ble Dagen. Men det var verdt et forsøk, og det kommer seg faktisk. (Bank i bordet!)
Men det er selvfølgelig egne barnevekkerklokker. De viser med bilder når det er greit å stå opp, eller om man kan sove videre. Det er vel ikke så greit for småtasser heller, å flakse rundt på natta og lure på om det er dag, lure på om foreldre har stått opp, om de snart blir hentet fra senga, selskapssyke og spente på en ny dag.
I Thailand er det elefanter, sa jeg til treåringen som gleder seg til å dra dit. Han liker elefanter. Vi snakket litt om elefanter og mulighetene for å få se en, utsiktene er svært lyse, ifølge ham. Da vi hadde snakket om elefanter en stund. spurte jeg ham om han trodde det var andre dyr der også? Ja, sa han ettertenksomt. En elefant til!
Tante Inger fortalte oss at det muligens kan være en ape eller to der også, og treåringen supplerte da kjapt med at det i tillegg til apene både er snabelrusker og ellehånker. Han kjenner sitt Thailand.
I Thailand går man ikke med bleie, man bruker truse eller badebukse, sier han, gang på gang. Jeg håper det betyr at han skal slutte med bleie, det funket sånn med smokken ihvertfall.
Man kan hoppe i det lille bassenget.
Man kan hoppe i det store bassenget.
Man kan bruke badebriller. Dette har vi fra fireåringen. Hun gleder seg spesielt til å bade. men er ikke så meddelsom i forhold til hva som fins i Thailand. Hun påstår heller ikke at hun har vært der før, som lillebroren. Vi smiler litt til hverandre når han sier det, håper ikke han ser det. Hun gleder seg også veldig. Og blir litt lei av å høre advarsler om at det er en lang reise, for det har hun fått med seg, og dessuten er det veldig gøy å kjøre fly. Hun skal (bl.a.) bli helikopterjente når hun blir stor, og er litt blasert.
Alle tre skal ta mange bilder, og vi skal kose oss veldig. Mulig vi savner barnehagen litt mens vi er der, men det går nok bra når vi kommer i riktig modus.
Grunnen til at vi reiser to uker til Koh Lanta er forresten at vi har fått en skikkelig ekkel vannskade på kjøkkenet. Pakningen på avløpsrøret ble tydeligvis satt på litt sånn for raskt, så i løpet av de årene den har vært der, har den glidd ut, og rørene fra hverandre, til de en dag for to uker siden gikk hver til sitt, og alt vannet fra oppvasken og oppvaskmaskinen gikk i skapet og under gulvet. Jeg merket det ved en uhyggelig skvulping når jeg gikk på gulvet, og svart vann som tøyt opp fra sprekkene.
Gulvet kan sikkert fungere fint til triggerpunktmassasje under føttene eller noe lignende, men det ser ikke pent ut, og lukta er heller ikke så bra. Jeg er glad vi hadde en finfin forsikring som dekker det meste av det reisen koster. Ellers hadde nok ikke kompjutergeniet på overgangsstønad kunne gjort så mye annet enn å bo på soverommene og badet med ungene (uten mat, vi hadde sikkert blitt veldig tynne og trendy) mens saneringsfirma og andre håndtverkere raserte og bygde opp kjøkkenet igjen.
Det var skikkelig bummer med kjøkkenet. Men det føles ikke så veldig vemodig å reise fra regnværskaldegrå Oslo akkurat nå uansett grunn. Tuddelu!
Og siden har jeg hatt en mental sperre mot å ta opp tråden igjen. En fysisk også kanskje, jeg la jo veldig på meg da jeg la bort all denne aktiviteten, og fingrene mine er ikke det de engang var. Jeg klarer ikke lenger å bruke et tastatur på “normal” måte engang, men er henvist til å bruke tunge og nese når jeg skriver. Litt tungvint i grunn, men jeg ser lyst på livet.
May the Force be with them: