La oss endre gravskikk, dere!

Gravplassene fylles opp, folk som bor og dør i byene kan ikke lenger regne med å få sitt siste hvilested i nærmiljøet. Sier Aftenposten. Og blir sitert i diverse andre medier, såklart, akkurat som om det skulle være en nyhet. Jeg skjønner ikke hvordan det kan være det, jeg har jo visst det i årevis, helt siden Meldal kirke brant ned (1981) og vi gikk på ekspedisjoner på branntomten og fikk se doble graver og fikk høre historier om konene til oldefaren til Kristin som jordla dem alle i samme grav, han stablet dem i høyden. Kanskje en overdrivelse (den tredje kona hans overlevde ham), men altså, nytt skjønner jeg ikke det skal være. Men det er det:

– Kommunene er absolutt ikke forberedt på dette. Jeg vet ikke om et eneste sted som har tatt høyde for det behovet som kommer, sier kirkegårdskonsulent Helge Klingberg i Kultur- og kirkedepartementet.

Utrolig pinlig. Men det får være, problemet er løsbart i aller høyeste grad. Kremasjonspress er på bordet. I dag kremeres kun 35% i Norge, andelen i Sverige og Danmark er dobbelt så høy. Jeg har hørt av enkelte at de synes det er ekkelt å tenke på at kroppen deres skal brennes, tenk om de ikke er ordentlig døde og sånn for eksempel. Er det bedre å tenke på at man legges i en treboks og dekkes av et to meter tykt jordlag om man ikke er ordentlig død? Seriøst!

Det er jo ikke sånn at man finner en død person og hiver vedkommende rett i ovnen, vel? Personlig synes jeg det er langt eklere å tenke på at kroppen min skal gå i oppløsning inne i kisten, og jeg skal ikke si hvilke tanker jeg gjør meg om det, det blir for ekkelt. Heldigvis pakker de ikke de døde inn i plast lenger, det er noe av det mest barbariske og ekle jeg kan tenke meg. Hva tenkte man på/med?

En annen innvending er at samlingen rundt graven og seremonien der etter man har vært inne i kirken er av kritisk verdi. Det er en fin ting å stå sammen rundt den døde og sammen føre ham/henne til det siste hvilested, for så å motta kondolanser av de fremmøtte. Jeg har vært i mange slike begravelser, og det er et poeng, det er ikke det samme når kisten senkes i alteret inne i kirken for kremering. Dette kan godt løses ved at legemet kremeres før seremonien, slik at man kan foreta spredning eller urnenedsetting på samme måte som ved «vanlig begravelse». Jeg tar høyde for at jeg ikke er helt up-to-date på hvordan det gjøres, men jeg tror det vanlige er at man får asken en stund etter bisettelsen, og så setter man ned urnen når det passer.

Punkt 1 er altså økt bruk av kremering.

Punkt 2 er økologiske begravelser. Fra jord er du kommet, til kompost skal du bli; et svensk begravelsesbyrå utviklet for noen år tilbake frysetørring, et miljøvennlig alternativ til både vanlige begravelser (hvor man benytter balsamering) og kremering.

En begravelse hos begravelsesbyrået Promessa Organic går som følger:

For det første fryses den avdøde ned til en temperatur på − 18º C, noe som tar omtrent halvannen uke.

Deretter blir den avdøde fryse-tørret i flytende nitrogen som har en temperatur på − 196° C. Ved en spesiell lydvibrasjon vil restene av den avdøde omdannes til pulver, som føres inn i et vakuumkammer.

Hensikten med vakuumkammeret er å fjerne vannet fra pulveret, og når dette er gjort er personen redusert til et miljøvennlig fint og tørt pulver.

– Den avdøde kan på denne pulver-formen tilbakeføres til det biologiske kretsløpet, ved å minske miljøpåvirkningen på noen av våre viktigste ressurser; vann, jord og luft, sier Susanne Wiigh-Mäsak, biolog og ansvarlig for Promessa Organic.

Dette skjer ved at pulveret legges i en liten kiste laget av maisstivelse, som blir lagt i en grunn grav.

Etter et halvt års tid vil restene av kisten og den avdøde blitt omdannet til kompost, som videre kan gi næring til blomster og nyttevekster, som de pårørende kan plante på begravelsesstedet.

En annen miljøvennlig (antar jeg) metode ble benyttet da Nate og kona hans i Six Feet Under ble jordfestet. Kroppene ble lagt rett i jorda. Nate med striesekk, kona uten (for de som så det, så var omstendighetene spesielle, og forhåpentligvis ikke overførbare til mange andre). Denne metoden ser jeg ikke for meg at så veldig mange kommer til å falle for, det virker nok noe voldsomt og traumatiserende, men jeg tror nok vi kunne blitt vant til det også. Kroppen skal uansett gå i oppløsning, og jeg tenker at jo mindre tid denne prosessen tar, det bedre. Det er plassbesparende, spesielt om kroppen legges i hockeystilling. Graven kan merkes på vanlig måte, eller man kan ha et fellesområde på stedet hvor man kan gå til i ettertid om man ønsker det.

Punkt 3 er økt bruk av fellesområder for blomster og mindre merking av stedet hvor kroppen eller urnen befinner seg. Det er både plassbesparende, og det løser problemet med vanstelte graver samt uenigheter og krangler i slekta om hvem som skal ha ansvar for stedet. Noe jeg har inntrykk av slett ikke er uvanlig.

Nå er det jo ikke alltid enkelt å planlegge og gjennomføre begravelse. Sorgen og fortvilelsen over å ha mistet en kjær kan være mer enn nok, og har man ikke planlagt eller tenkt gjennom på forhånd, er ikke innovativ tenkning noe man kan forvente. Man gjør som «alltid» eller som man får «beskjed om» av begravelsesbyrået. Om de plasskrevende alternativene er de man får vite om/har tilgang til å benytte seg av, er det ikke rart man velger dem. Mange ønsker å spre asken utover et eller annet sted, men det er heller ikke bare-bare. Man må søke Fylkesmannen om tillatelse, som følger Kultur- og kirkedepartementets forståelse av gravferdsloven § 20, som veiledning:

(…) lovens forarbeider åpner for et relativt vidt skjønn fra fylkesmannens side ved at det heter at askespredning som hovedregel bare bør tillates på åpent hav og i høyfjellet.

Spredning i bebygde områder og ved ferskvann er for eksempel ikke lov, og det er jo greit, men det virker så tungvint å vite hvor man kan gjøre det. En rask surferunde på tilfeldig utvalgte begravelsesbyråer åpnet ikke horisonten heller. Mulig man får bedre og mer utfyllende informasjon på konferansesamtalene (det skulle bare mangle), men det kan være greit å ha gjort seg noen tanker før man møter opp og starter samarbeidet.

Jeg håper altså at begravelsesbyråene er modigere enn legene som ikke tør spørre pårørende om organdonasjon, selv om organeieren har donorkort på seg. Jeg tror nok de er det, jeg har trua på dem, men vil likevel oppfordre til bedre hjemmesider med mer og bedre informasjon om muligheter (for variasjon).

Døden er ikke noe vi liker å tenke på, og jeg mener ikke at vi skal gå rundt og tenke på den hele tiden heller, men det kan være greit å gjøre seg noen tanker om hvordan man ønsker å ha begravelser om man en dag blir nødt til å gjennomføre en eller flere. Snakk også gjerne med familie og/eller venner om det, så andre vet hva du tenker. Det kan lette jobben for de som står igjen etter deg, eller din jobb om du må gjøre den for andre.

Uansett: Alle i sorg har min evige medfølelse uansett hva de velger.

Tilslutt vil jeg ønske kommunene lykke til.

Advertisements

4 Comments Add yours

  1. Knut sier:

    Vet du hvordan det er i Tokyo og New York? De kan jo umulig ha plass nok til å begrave alle. Med mindre de graver dypt ned. Jeg er for såvidt enig. Høres verre ut å bli puttet inn i en kiste for så å bli spist sakte opp av innsekter mens kald skittent vann renner over meg.

    Vikingene var jo for kremasjon. De ville bli brent med båten. Kansje problem å få nok båter.

  2. organa sier:

    Jeg er ikke sikker, men jeg antar at gravskikk i New York står til de mange ulike religionene og folkegruppene som befolker byen. Men de har sikkert bedre logistikk enn her, de har jo vært mange lenge.
    I Japan er det ulik gravskikk på Okinawa og resten av landet, og da er det vel ikke usannsynlig at førstnevnte tilhører de japanske buddhistene som kremerer. Jeg fant forresten ut at japanske begravelser er de dyreste i verden, fordi japanere ikke vil prute på prisen eller sammenligne ulike byråer for ikke å virke gjerrige.

    Vikingene brente kanskje de døde, men de tok da opp sin tilmålte plass i geografien og mer til med de gedigne haugene sine. Hehe. (Før noen spør, NEI, jeg stemmer ikke for å fjerne dem.)

    Det hadde jo vært noe å begynt med båter igjen, jeg velger meg Prinsesse Ragnhild.

  3. Marie sier:

    Hei! Må bare takke for at du opplyste meg om denne «økologiske» måten. Er dette mulig/tillatt i Norge, og om så, er det dyrt? Nå veit jeg hva jeg skal bli når jeg dør. Kompost.

  4. organa sier:

    Hei Marie! Så hyggelig å kunne bistå Dem. Hehe. Kompost er bra, men du blir det nok uten frysetørring også, så lenge familien din ikke velger å gjøre deg til mumie eller noe sånt snacks.

    Det ser ut som om Promessa Organic åpner et visningsanlegg denne sommeren, og at Jönköping kommune har bestilt et anlegg som skal leveres i 2009. Koreanerne har bestilt 100 anlegg. Finner ikke noe på om Norge hopper på trenden med det første, men vi kan jo starte lobbyvirksomhet. 😉

    I Norge er det i dag kun tillatt med begravelse i jord og kremasjon. Det kreves lovendring eller dispensasjoner for å ta i bruk promession.

    http://www.oa.no/innlandet/article3398941.ece Gjøvik er ikke stedet for frysetørring.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s